Reisebrev 2 fra studentene i Moldova

 

Low Vision senteret

Etter tre intensive dager på Municipal sykehus, var det trygt og godt å komme til mer kjente omgivelser på Low Vision senteret, hvor vi var i 2 uker. Det er bygget av Hjelp Moldova organisasjonen med Hans Bjørn Bakketeig i spissen. Det ligger sentralt i hovedstaden og tilbyr gratis synsundersøkelser til svaksynte pasienter. Pasientene som kommer dit er enten oppdaget på screening, oppdaget av andre veldedige organisasjoner, henvist fra øyeleger som samarbeider med Hjelp Moldova organisasjonen eller som kommer fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp av legen. Det er derfor veldig mange forskjellige pasienter fra alle samfunnslag som er pasienter her. Men i motsetning til sykehuset undersøkes én og én pasient med tilstrekkelig tid, og pasientene har oppsatt time så de ikke må vente en hel dag. Men selv om det er ordnede forhold, så står det ikke på sjokkerende caser.

Den første dagen kom det en gutt på 17 år inn, der øvre halvdel av cornea var helt hvit. Han hadde store smerter i øynene og hadde knapt fingertelling til visus på 15 cm. Da vi undersøkte han fant vi et svært forhøyet intraokulært trykk. Da vi tok fundusfoto og OCT så vi tydelige tegn på glaucom. Da legen ringte sykehuset for å få han hasteoperert, viste det seg at gutten for noen år siden ble operert for noe annet, og hadde fortsatt silikonmasse i øyene som skulle vært fjernet kort tid etter operasjonen. Men på institusjonen han bor hadde ingen tatt han med tilbake til sykehuset. Dette hadde forårsaket så høyt trykk at resterende visus hadde forsvunnet og i tillegg forårsaket mye smerte, antagelig var dette også grunnen til det vertikaldelte ødemet i cornea.

På nytt smalt virkeligheten oss i ansiktet, hele situasjonen var så uvirkelig. At det ikke var noen som fulgte opp gutten og sørget for at helsen hans var god. Som optometristudenter i Norge stresser vi over bittesmå endringer på retina og 1mmhg forhøyet intraokulært trykk, og henviser og følger opp pasienter. Mens her er virkeligheten en helt annen.

Jesper undersøker synsfelt

Jesper undersøker synsfelt

Pasient gutt 17 år, fundusfoto. De hvite refleksene er silikonmassen.

Pasient gutt 17 år, fundusfoto. De hvite refleksene er silikonmassen.

 

Screening av barneskoleelever

Dag nummer to hoppet vi inn i minibussen til Borris. Borris er en fantastisk sjåfør, som også fungerer som tolk og optiker assistent. Det er også en enorm lettelse hver gang vi finner noen som er så stødige i engelsk at det går ann å tulle litt. I landet der ingen biler har fjæringer, humpet vi av sted til landsbyen Molovata hvor vi skulle undersøke barneskoleelever.

Skolen vi kom til var stor og i tilsynelatende god stand. Vi ble plassert i et klasserom og oppsetter på stasjonene var svært like de vi er vant til fra skolescreening i Kongsberg. Vi delte oss opp, og jobbet to og to på hver stasjon. Dette fungerte smertefritt og vi undersøkte 25-30 elever hver på kun noen få timer. Heldigvis for barna hadde de aller fleste tipp topp syn, heldigvis for oss fant vi også litt å bryne oss på. Etter iherdig jobbing var det kaffe, og nå i ettertid burde vi kanskje skjønt at dette faktisk betyr kaffe og ikke lunsj.

Klasserom på barneskole i Molovata.

Klasserom på barneskole i Molovata.

Snart klar for barna.

Snart klar for barna.

Øyelegene her imponerer med ofthalmoskoperingsferdigheter, så vi øver.

Øyelegene her imponerer med ofthalmoskoperingsferdigheter, så vi øver.

 

Klasserom2_6

Journalføring?

Nina ser etter strabisme.

Nina ser etter strabisme.

 

Undersøkelser bak gittergjerder, vakter og sinte hunder

Dagen etter skolescreening humpet vi igjen av gårde på hullete veier (jeg skal aldri klage på norske veier igjen), og denne dagen bar det av sted til et kvinnefengsel i en annen landsby. Vi var alle litt spente på hva som kom til å møte oss. Vi fikk beskjed om å legge igjen alt unntatt passet og utstyret i bilen. Utenfor de høye murene sto millitærkledde vakter, og to store svarte hunder sto i hvert sitt lille bur og bjeffet sint mot oss. Vi sto lenge og hørte på hundene før vi til slutt fikk slippe inn første døren. Der ble vi og stående en stund, i en smal gang av gittergjerder og enda litt nærmere hundene, med enda litt flere vakter rundt oss. Etter 10 minutter ble vi jentene dyttet bakerst i køen, og guttene fikk komme gjennom pass og sikkerhetskontroll først. Etter grundig kroppsvisitering kom vi gjennom og til den andre siden av porten.

Fengselsportene.

Fengselsportene.

På vei inn til kvinne fengsel.

På vei inn til kvinne fengsel.

Som de fleste andre bygninger her i landet, krever de omfattende vedlikehold. Det så ut som de innsatte fikk utfolde seg fritt innenfor murene. Vi gikk over den åpne plassen og opp trappene på velferdsbygningen. En trappegang som heller ikke var så ulik de andre vi har vært i; smal gang med trappetrinn som enten heller nedover eller oppover. Det var en ekkel lukt der inne. Vi gikk gjennom en korridor som var 2 meter bred, med 20 ventende kvinner på begge sider. Vi presset oss gjennom og ble vist inn på rommet for gynekologiske undersøkelser. Vi fikk utdelt munnbind, og undersøkelsene kunne begynne.

Uheldigvis for dem var det mange alvorlige problemer, heldigvis for oss var det utrolig spennende og lærerikt. Vi fikk observere 6 hjernenerve parese, vi så store ametropier og retinoskoperte en dame helt opp til -27,00D, svaksynte og mange presbyope. Men det var også mange tilfeller av malingering; visusmålinger, prøveglass og svar hang virkelig ikke på greip. Vi ble fortalt at det var stor stats å bli undersøkt, mange ville ha nye briller og andre ville bare ha lengst mulig tid med oss.

Prøvebrillene får kjørt seg her i Moldova.

Prøvebrillene får kjørt seg her i Moldova.

Brille -27,00D.

Brille -27,00D.

Uken var over på et blunk, og det samme med uken etter. I løpet av dagene vi var på Low Vision senteret fikk vi god innføring i undersøkelse av svaksynte. Vi lærte å bruke 0,50D – 1,00D til beste sfære, vi syntes plutselig at en visusbedring fra 0,012 til 0,02 var kjempebra og fikk øvd på å finne rett lupe. Vi fikk og undersøke pasienter med retinitis pigmentosa; endelig skjønner vi hva lærerne våre mente den gangen vi lærte donders yttergrenser og de sa «dere merker det om noe er unormalt». Da vi fikk pasient til å «tegne» i ansiktet vårt, så hun kun et øye av gangen.

Det var to utrolig spennende uker. Neste gang skal dere få høre mer om hverdagslivet og kveldene her nede. Også må jeg bare beklage til alle dere ikke-optikere som leser dette om det ble mye fagterminologi. Hvis dere lurer på noe, kontakt oss gjerne via facebooksiden vår.

 

 


Bakgrunn: I slutten av januar reiste fire spente optikerstudenter fra Kongsberg til Moldova for en praksisperiode helt utenom det vanlige. De skal drive studentbedrift og i tillegg til å praktisere faget i Europas fattigste land. Sondre Fauskanger fra Larvik, Nina Rønning fra Ulefoss, Jesper Bræck Olsen fra Harstad og Oda Haviken fra Åmot lar oss følge de på reisen og gir oss et spennende innblikk i hva de opplever.



Kategorier: Moldova Samarbeid

Postet av Uncover Vision - praksisplass i Moldova



© 2018 Alliance Optikk    |    Allianceoptikk.no