I slutten av januar reiste fire spente optikerstudenter fra Kongsberg til Moldova for en praksisperiode helt utenom det vanlige. De skal drive studentbedrift og i tillegg til å praktisere faget i Europas fattigste land. Sondre Fauskanger fra Larvik, Nina Rønning fra Ulefoss, Jesper Bræck Olsen fra Harstad og Oda Haviken fra Åmot lar oss følge de på reisen og gir oss et spennende innblikk i hva de opplever. Her kan du lese første reisebrev.

Vil du følge Oda og gjengen direkte har de sin egen Facebook-side: → Uncover Vision hvor de deler enda mer av sin nye hverdag.


 

Salut! Her kommer første reisebrev fra vår utrolige praksisperiode i Moldova. Vi ønsker å ta dere med på det første vi opplevde her i Chisinau.

 

Det er 20. januar, sola står midt på himmelen og vi sitter i taxien på vei fra flyplassen og inn til Chisinau. Vi vet ikke hva vi skal gjøre eller hva vi skal forvente av landet vi skal bo og jobbe i de neste tre månedene. Vi har prøvd så godt vi kan å lese oss opp, men det er vanskelig å få et ordentlig inntrykk. Informasjonen som går igjen er; «Europas fattigste land», «de har ingen optikere», «Det er mye korrupsjon» og «De var tidligere en del av Sovjet».

 

I det vi kjører inn i byen, ser vi umiddelbart de stereotypiske «kommunistblokkene» som er i overraskende dårlig stand. Noen av blokkene kan minne om lappetepper; for noen har pusset opp sin «del» av fasaden. Det er forskjellige farger på veggene, forskjellige balkonger, air-condition anlegg, aliminiumsfolie på vinduene som stenger ute kulden og tørkesnorer som går på kryss og tvers. Jeg innser med ett hvorfor vi hadde så strenge regler i forhold til tørkestativer i mitt forrige sameie.

 

Det er helt stille i bilen på vei mot leiligheten vår, det er så mye å ta inn over seg. Vi blir sluppet av i leiligheten, og Hans Bjørn sier; vi møtes på sykehuset klokka ni i morgen. Så drar han. Og der står vi, med en resepsjonist som babler i vei på rumensk, og selv om vi forklarer at vi kun prater engelsk fortsetter hun i samme tralten på rumensk.

 

Blokka vi bor i

Blokka vi bor i.

Den første boligblokka vi ser når vi kommer til Chisinau.

Den første boligblokka vi ser når vi kommer til Chisinau.

Soverommet i leiligheten

Soverommet i leiligheten.

Kjøkkenet i leiligheten vår.

Kjøkkenet i leiligheten vår.

 

Rommene vi fikk tildelt ligger i 5. etasje og er fine, det virker nesten nyoppusset. De blå lysstoffrørene i taket slår imot oss og gjør at vi ser litt grønne ut i huden. Bygget vi bor i er en merkelig kombinasjon av hotell og studentleiligheter.

 

Tidlig neste morgen bærer det ned alle trappene til damen som fortsatt kun snakker rumensk, og vi prøver å spørre om hun kan bestille en taxi til oss. Hans Bjørn fortalte oss før vi dro at man klarte seg fint med engelsk, vi trengte derfor litt omstilling i det vi skjønte at det ikke medførte riktighet.

 

Dag 1 – Sykehuset

På mirakuløst vis overlevde vi den ville taxituren uten sikkerhetssele, med forbikjøringer, snarveier, rødt lys, nesten kollisjoner og mye tuting. Litt svette på ryggen fortsetter ferden opp flere etasjer i en trang trappegang på sykehuset. Trappetrinnene er i forskjellig høyde, de heller nedover og noen steder er de ødelagt, det lukter også litt rart her.

 

Vi blir vist inn på et kontor, hvor vi blir introdusert til mange forskjellige leger. De kommer inn en etter en, og den siste virker viktigere enn den forrige. Det er til slutt 11 personer inne på dette kontoret, og det er en merkelig stemning preget av høytidelighet, mennesker som ikke forstår hverandre og usikkerhet. En tolvte dame blir tillkalt for å servere kaffe, og det drikkes kaffe inni mellom ordvekslinger. Inne på dette kontoret er det fine møbler og det virker rent. Men i rommene pasientene blir undersøkt på mangler det gulvbelegg og fliser noen steder, det er skitt langs veggen på gulvet, dørene er skakke og knirkete og i noen av vaskene er det ikke vann. Alt virker møkkete og gammelt og ikke minst travelt og uorganisert. Det er fullt av pasienter i gangen som ber om hjelp hver gang en lege går forbi, og i undersøkelsesrommet er det fullt av leger som på et vis undersøker alle pasientene samtidig. Det er så mange inntrykk å fordøye, og etter kaffen får vi tilbud om en rundtur i byen. Damen som serverte kaffe blir den eminente guiden, og det viser seg at hun er ferdig utdannet øyelege om to måneder. Da vi blir alene med henne prater hun og viser oss gledelig rundt, og til slutt kjører hun oss til et sted hvor vi kan kjøpe hvite frakker til dagen etter.

Gangen på sykehuset

Gangen på sykehuset.

Her satt 5 damer og holdt orden på pairer og pasienter, samtidig som gjerne to og to ble undersøkt i samme rom.

Her satt 5 damer og holdt orden på papirer og pasienter, samtidig som gjerne to og to ble undersøkt i samme rom.

Intense og voldsomme inntrykk

Da vi kommer til sykehuset dag to, er vi litt bedre forberedt på hva som venter oss. Allikevel blir det vanskelig for å noen av oss å holde hodet klart denne dagen. Hverken legene eller pasientene prater engelsk på dette sykehuset, og vi blir kastet ut i jobb. Vi skjønner ikke hvorfor pasientene er her eller hva de prøver å kommunisere, og ingen er der for å oversette eller forklare. Hvor skal man liksom begynne? Hvordan kan jeg måle visus, når jeg ikke skjønner hva de svarer? Når vi retinoskoperer har mange deformert pupille. Vi prøvde oss på refraksjon, og etterpå fikk vi fortalt at de var blitt katarakt operert for 15 minutter siden. Vi så pasienter med transplantert cornea, med keratitter og med conjunctivitter. Og det var fullt av pasienter som hadde så mye katarakt at de kun hadde fingertelling visus. Alle disse pasientene, og alt kaoset, og den korte tiden og de dårlige forholdene ga oss noen intense timer. Det virket som det syntes på oss, for til slutt sa en lege; «dere kan få dra hjem nå».

Kontoret fungerte som undersøkelsesrom da vi var der.

Kontoret fungerte som undersøkelsesrom da vi var der.

Vi fikk opplæring i en sovjetisk måte å måle trykket i øyet på, maklakoffs

Vi fikk opplæring i en sovjetisk måte å måle trykket i øyet på, maklakoffs.

Oda ser på conjunctivitt. Legg merke til gulvbelegget.

Oda ser på conjunctivitt. Legg merke til gulvbelegget.

I dette rommet er det to spaltelamper ved siden av hverandre, det er de eneste spaltelampene på sykehuset. Kun den ene hadde justerbar forstørrelse.

I dette rommet er det to spaltelamper ved siden av hverandre, det er de eneste spaltelampene på sykehuset. Kun den ene hadde justerbar forstørrelse.

Bratt læringskurve

Selv om vi hadde hørt at det var Europas fattigste land hadde vi ikke forberedt oss på at det skulle stå så ille til. Det føltes som vi var kastet inn i en reklame for helseforsikring; ikke end opp på et slikt sykehus i ferien.

 

De neste dagene gikk bedre, vi var bedre forberedt. Vi lærte oss tallene på rumensk, fant ut at de deformerte pupillene ofte skyldtes katarakt operasjoner, hoppet hele dioptrier ved beste sfære, lærte oss å jobbe fort og luke ut unødvendige tester. Legene ble også flinkere til å forklare hvorfor pasienten hadde kommet, så vi hadde noe å jobbe ut fra. Det ble noen intense og utrolig lærerike dager på dette sykehuset. Selvstendigheten vokste som ugress og alt vi har lest om fikk vi se på ekte.

Inngangen til sykehuset.

Inngangen til sykehuset.

Undersøkelsesrommet på sykehuset.

Undersøkelsesrommet på sykehuset.

Low Vision senter

De to neste ukene jobbet vi på Low Vision senteret Hans Bjørn har vært med å bygge opp, her var tingenes tilstand lik hjemme. Det var rent, nye lokaler, nytt og nødvendig utstyr, timebøker og god tid til hver pasient. Men det sto ikke på spennende pasienter for det. Vi retinoskoperte voksene til -31,00 D og +16,00 D uten at de noen gang hadde brukt briller. Og flere myope pasienter kom til oss med briller som var alt for svake. Mange av øyelegene her jobber forstatt ut ifra sovjetiske retningslinjer. Blandt annet sier de at man ikke skal gi for mye minus, fordi det kan være farlig. Derfor har vi møtt mange høygradig myope som ikke er fullkorrigert, de mangler ofte så mange dioptrier at de fortsatt har fingertelling visus.

Undersøkelsesrommet på Low Vision senteret.

Undersøkelsesrommet på Low Vision senteret.

 

Neste gang får dere høre mer om Low vision senteret, og screening på barneskolen i Molovata og undersøkelsene vi gjorde i kvinnefengselet i Rusca. Vi håper dere ønsker å følge oss videre på reisen! Takk for nå.

 

En helt vanlig boligblokk her i byen.

En helt vanlig boligblokk her i byen.

 

 

 

 



Kategorier: Moldova Samarbeid

Postet av Uncover Vision - praksisplass i Moldova



© 2018 Alliance Optikk    |    Allianceoptikk.no